Ingen EM på meg..

 

Herrer:

  • -54kg Sahand Lahafdoozian, Sentrum kbk
  • -57kg Shahwali S. Firouzadeh, Bergen KBK
  • -63,5kg Milton Barrios Galarreta, Bergen KBK
  • -71kg Roy Wishmann (Low Kick), Bergen KBK
  • -75kg Raymond Straume, Fana KBK
  • -86kg Philip K. Rweyendela, Champions KBK
  • -91kg Robert Paulsbyen, Fighter KBK

Damer:

  • -60kg Thea Therese Næss, Fighter KBK
  • -65kg Cathrine Heggøy Fonnes, Champions KBK
  • -70kg Birgit Reitan Øksnes, Fighter KBK
  • +70kg Julie Oterholt, Fighter KBK

HER er artikkelen om EM-uttaket til Spania. 

SYKT som jeg skulle ønske jeg kunne vært med denne fine gjengen på tur!

Og SYKT så mye jeg skulle ønske nakken min ble bra igjen.

Og SYKT så mye jeg gleder meg til neste år! 

Neste år er det VM i Irland! Og da krysser jeg alt av fingrer og tær på at nakken er bra,- og at jeg presterer bra nok til å kunne få mulighet til å delta i VM 2015! 

Ah, blir rart å ikke være med å heie og hue på kickbokserne som reiser til Spania snart... 

Det er veldig mange som stiller meg spørsmål om hvordan det er å ikke kunne delta i kickboxing. Det er absolutt kjipt,- men jeg merker på meg selv at jeg har fått et helt annet fokusområde etter prolapsen. 

Det er nå jeg ser hvor mye en bør sette pris på hverdagen! Målet mitt nå er å kunne våkne om morningen uten å ha vondt. Målet mitt er å kunne drikke vann ut av vannflasken ved å kun bikke hode bak (å ikke hele kroppen for å slippe å få en bøy på nakken..). Gleder meg til å kunne motta klemmer uten at det gjør vondt.. Nei det er rart.. Det er mye man setter pris på nå som man er skadet.. Kickboxing betyr ikke så mye i den store sammenhengen. Livet, hverdagen, fremtiden.. Det er det som betyr noe. Kickboxing er som en prikk over I-en. Det er en bonus,- en liten hverdagsluksus. 

Gleden kickboxing gir meg skal jeg absolutt tilbake til. Dessverre ikke i årets EM,- men det kommer mange flere konkurranser og mesterskap!

Nå er det snart kveld her i gården,- har eksamen i statistikk på mandag. DET gledes..(IKKE)..

Hvorfor kaster jeg bort tiden på kampsport?

Hvorfor bruker jeg så mye energi på kickboxing? 

Hvorfor lar jeg så mye av min tid gå til spille for denne idretten? 

Hvorfor lar jeg "et vanlig studentliv" gå til spille for å trene? 

Og vi tjener ikke en krone på idretten engang. 

Så hvorfor prioriterer jeg kampsport så høyt i min hverdag?

Hvorfor prioriterer jeg det til og med nå mens jeg er skadet, og har all verdens "unnskyldninger" for å legge boksehanskene på hyllen og si "takk for meg"?

Helt ærlig,- så har jeg lurt på dette jeg også!

Hvorfor kan jeg ikke bare drite i idretten,- og være normal student med normal hverdag og normale helgeaktiviteter?!

Sannheten er at jeg klarer ikke la idretten forsvinne ut av mitt liv.. Jeg har gjennom min oppvekst trent og konkurrert i en rekke idretter,- men det var kickboxing som fanget mitt hjerte. 

En liten gutt som skyggebokser på "Elvelangs". 

En liten gutt som skyggebokser på "Elvelangs". 

Hvorfor? Rett og slett fordi den er så komplett!

Styrke, koordinasjon, teknikk, taktikk, balanse, bevegelighet, hurtighet, utholdenhet, mental styrke, blikk, rytme, tro på en selv, bestemt, tydelig,- ja en rekke spekter på en og samme gang.

På barnepartiet snakker vi mye om hva kickboxing handler om. Tema vi har hatt fokus på er hukommelse, balanse, koordinasjon, styrke, fokus, samarbeid, bevegelighet og disiplin. Det er nok derfor mange foreldre velger å sende barna på kampsport-trening,- nettopp fordi de vet hva som ligger til grunn av verdier i kampsport (Nei, det handler faktisk ikke om slossing...). 

Det at idretten er så komplett er hva som fanget min interesse. En kan være så sterk som en bare vil, men uten de andre faktorene kommer man ikke videre. 

Hvorfor vil jeg fremdeles drive med idretten mens jeg er skadet og ikke kan konkurrere? Fordi alle disse faktorene er viktige faktorer man kan ta med seg i hverdagen. 

Kort oppsummert er kickboxing en stor brikke i livet mitt uansett om jeg er skadet eller ei.

Jeg tror nok alle som driver eller har drevet med kampsport kommer til å ta med seg idretten videre i livet enten de tenker over det eller ikke.