Jævlig

Forrige helg var jeg med i Irish Open, - verdens største kickboxingturnering med nærmere 4000 deltakere.

Skrekkblandet fryd!

Det er faktisk hele 2 år siden sist jeg konkurrerte i utlandet!

Huff, som jeg har gruet meg! 

Jeg føler meg ikke som den samme Marielle lenger. Har aldri gruet meg så mye før en turnering tidligere! Elsker kickboxing,- men terskelen for å kaste seg inn i kamp-verden etter denne dritt-skaden har vært helt j#vlig...! 

Merkelig nok er det kanskje derfor jeg har hatt lyst til å gå kamp igjen også.

Jeg vil/ville bli kvitt den dårlige følelsen med å ha smerter i nakken i forbindelse med kamp. Jeg har lyst å få tilbake de gode følelsene rundt kamp og trening. 

Dørstokkmila har aldri vært så høy. Men dørstokkmila har aldri vært deiligere å komme seg over! 

Jeg møtte en tøff italiener i innledende kamp (kvartfinale) som gikk stang inn for min del. For en lettelse, og for en glede!

Kickboxing er en idrett som på mange måter er utrulig gøy at inneholder en hel haug med spekter av hurtighet, taktikk, teknikk, styrke, mental råskap osv osv osv... Samtidig er det ufattelig utfordrende! Det er lenge siden jeg har gått kamp - og merket tydelig at 3 x 2 minutter med fullt fokus var intenst. 

Semifinalen dagen etter gikk ikke veien for min del. Motstanderen ledet første runde, jeg ledet andre, og når det var kun 30 sekunder igjen fikk hun inn noen treffere som jeg ikke klarte å hente inn igjen. Hun var sterk, og lang(!). Lærerik kamp!

Det er aldri gøy å tape !

Det er nok fort gjort å være litt streng med seg selv, og tro at man kan være tilbake der man var før en skade. Men med litt hjelp av familie og venner må klipe meg i armen - for jeg må ikke glemme at jeg har vært skadet... 

Denne helgen har vært litt av en reise. Jeg har fått kjenne på hvor jeg er på internasjonalt nivå - og vet hva som må til for å komme meg opp og frem. 

Inspirerende og motiverende! 

 

Gleder meg til fortsettelsen!