Jævlig

Forrige helg var jeg med i Irish Open, - verdens største kickboxingturnering med nærmere 4000 deltakere.

Skrekkblandet fryd!

Det er faktisk hele 2 år siden sist jeg konkurrerte i utlandet!

Huff, som jeg har gruet meg! 

Jeg føler meg ikke som den samme Marielle lenger. Har aldri gruet meg så mye før en turnering tidligere! Elsker kickboxing,- men terskelen for å kaste seg inn i kamp-verden etter denne dritt-skaden har vært helt j#vlig...! 

Merkelig nok er det kanskje derfor jeg har hatt lyst til å gå kamp igjen også.

Jeg vil/ville bli kvitt den dårlige følelsen med å ha smerter i nakken i forbindelse med kamp. Jeg har lyst å få tilbake de gode følelsene rundt kamp og trening. 

Dørstokkmila har aldri vært så høy. Men dørstokkmila har aldri vært deiligere å komme seg over! 

Jeg møtte en tøff italiener i innledende kamp (kvartfinale) som gikk stang inn for min del. For en lettelse, og for en glede!

Kickboxing er en idrett som på mange måter er utrulig gøy at inneholder en hel haug med spekter av hurtighet, taktikk, teknikk, styrke, mental råskap osv osv osv... Samtidig er det ufattelig utfordrende! Det er lenge siden jeg har gått kamp - og merket tydelig at 3 x 2 minutter med fullt fokus var intenst. 

Semifinalen dagen etter gikk ikke veien for min del. Motstanderen ledet første runde, jeg ledet andre, og når det var kun 30 sekunder igjen fikk hun inn noen treffere som jeg ikke klarte å hente inn igjen. Hun var sterk, og lang(!). Lærerik kamp!

Det er aldri gøy å tape !

Det er nok fort gjort å være litt streng med seg selv, og tro at man kan være tilbake der man var før en skade. Men med litt hjelp av familie og venner må klipe meg i armen - for jeg må ikke glemme at jeg har vært skadet... 

Denne helgen har vært litt av en reise. Jeg har fått kjenne på hvor jeg er på internasjonalt nivå - og vet hva som må til for å komme meg opp og frem. 

Inspirerende og motiverende! 

 

Gleder meg til fortsettelsen!

 

"Det er umulig" sa stoltheten.....

"Det er umulig" sa stoltheten. "Det er risikabelt" sa opplevelsen."Det er meningsløs," sa fornuften."Gi det en sjanse" hvisket hjertet.

Bilde tatt i Fuerteventura i januar. 

Bilde tatt i Fuerteventura i januar. 

Hvorfor ikke? 

Hvorfor ikke prøve og eventuelt feil? 

Hvorfor ikke stole på magefølelsen?

Hvorfor ikke gi litt F*** og se hvordan det går?

Dette gjelder både i idrett, og ellers i livet. 

Av og til er det kanskje bare å kaste seg ut i det?! 

Hvorfor ikke?

Etter en lang skoledag, instruktør for barnekickerne, og to treningsøkter kjenner jeg at kroppen og hodet er sliten. Uvant å komme tilbake til min gamle "normale hverdag" igjen. Mye trening og mindre fritid. 

Samtidig merker jeg at når alt kommer til alt så er det utrulig deilig å kunne trene harde treningsøkter! Kjenne at man er sliten i hver en eneste liten muskel.

Ingenting er som kickboxing. 

Gleder meg til fortsettelsen!    

Dvale

Det er nå snart 2 år siden jeg fikk prolaps i nakken og livet mitt fikk en total forandring. Fra medgang til motgang på sekundet. Det har føltes som en evig lang dvale. 

Fra å elske å ta bilder og skrive til å ikke se poenget lenger. Det gjorde vondt å avslutte dagen med å tenke over hva dagen hadde inneholdt når jeg satt med smerte i nakken og irritasjon rundt det å ikke føle man får hjelpen man ønsket. 

Fra å være aktiv idrettsutøver og fulltidsstudent, med deltidsjobb og sponsorer – til å ikke kunne konkurrere, slutte i jobben, utsette eksamen, miste alle sponsorer, og kun måtte trene alternativt.

Har følt meg som en tilskuer av livet mitt.

Idrett er ikke alt, men jeg merker at kickboxing betyr for mye for meg til å legge hanskene på hylla.

Jeg har fått mulighet til å fortsette på landslaget til tross for en lang skadeperiode, dette gjør at min motivasjon har hoppet opp noen hakk og jeg er klar til å riste disse to kjipe årene av meg, og starte 2016 med blanke ark!

Etter denne her perioden har jeg som mål å være takknemlig for det jeg har! Det er være frisk eller skadefri er ikke en selvfølge!

Kanskje jeg skal prøve meg mer innen blogging igjen - det er noe jeg har savnet. Hvorfor blogge? Jo, fordi;

Jeg elsker å ta bilder for å ta vare på de små øyeblikkene i hverdagen,

Jeg elsker å skrive for å sette ord på mine tanker,

Jeg elsker å avslutte dagen med å tenke over hva jeg er takknemlig over,

 Jeg elsker å reflektere, og tenke over hva var det i dag som ga meg energi.

Så, hvorfor ikke? 

- Marielle